Cape Byron Lighthouse

Det var mandag i gaar, og vi hadde som vanlig mandagsklubb. Denne gangen i bakgaarden paa hostellet, der det er lov aa drikke medbragt. Globetrottere som vi er, satt vi sammen med nordmenn. Turen gikk saa til Great Northern Hotel, og da det stengte der dro vi til Cheeky Monkeys. Det er veldig strengt med aa vise leg her, fordi det er saa mye schoolies (tilsvarende russ). Da vi skulle inn paa Cheeky Monkeys, ble ikke Helene spurt om leg. Helene: "Don't you need to see my ID?" Doervakt: "No, you've got wrinkles." Haha skikkelig aalreit. Anyways, vi kom oss inn paa Cheeky, som er et sted med bord i forskjellige hoeyder, og man skal danse paa bordene. Etter aa ha vaert paa Aass-messa, der vi danset paa glatte bord med oel og hoeye heler, var Cheeky Monkeys piece of cake. Bord og benker var skrudd fast, og var sklisikre. Lite utrfordrene altsaa.

Etter at Cheeky Monkeys stengte, kom vi paa den supre ideen om aa gaa til Cape Byron Lighthouse. Det er det oestligste fyret i Australia, altsaa der solen staar opp foerst. Vi dro med oss to nordmenn, og fant paa mirakuloest vis (med god hjelp fra speider-Helene med hodelykt) frem til fyret. Det er visstnok en times gaatur, vi brukte sikkert det dobbelte.. Vel fremme paa en flott strand, begynte det aa regne. Fankern. Vi soekte ly under noen traer, og fant frem vaar gode venn The Captain (Morgan altsaa). Det var saa mye skyer at vi egentlig ikke fikk med oss soloppgangen.


Dette er det fineste bildet vi klarte aa ta. Ikke mye sol, men litt regnbue. Paa vei hjem til hostellet moette vi smaabarnsfamilier og pensjonister paa morgentur. Litt pinlig.